Siden jeg ikke er noe for å sette diagnoser på debattanter (helt sant) så skal jeg ikke finne frem en psykiatrisk merkelapp å klistre på Ulstein. Hun har fullført et mer krevende utdanningsløp enn jeg har og ligger i verste fall helt gjennomsnittlig an intelligensmessig.

Det er derfor ikke realistisk å tro annet enn at Hege Ulstein har vært i stand til å ta inn over seg det hun skriver om i artikkelen sin. Hvis jeg skal respektere hennes faglige dyktighet og mentale kapasitet så kan min konklusjon vanskelig bli annet enn at hun i dette tilfellet er drevet av ondskap og en for meg sjokkerende grad av hjerteløshet.

Ekstra ille er det å vite at hun ikke er spesielt unik blant norske intellektuelle og meningsbærere. Hun preker nok primært til sitt eget lille kor. For det er heldigvis liten sjanse for at det hun skriver blir møtt med annet enn avsky og sinne av mennesker med et normalt moralsk kompass.
Jeg håper at ihvertfall noen av dem som regner seg som samme sort som Hege Ulstein opplever så høy grad av psykisk inkongruens at de tar avstand fra Ulstein og den ondskapsfulle fløyen hun representerer. Ulsteins toleranse for lidelse påført barn med en annen hudfarge enn hennes egen gjør artikkelen hennes til noe av det mest rasistiske jeg har sett på trykk i Norge.

For å klargjøre et viktig prinsipp:
Hva voksne kvinner og menn velger frivillig å gjøre med kroppen sin i sin egen fritid er opp til dem alene.
Hva barn blir utsatt for av groteske overgrep i tradisjonens/religionens navn er derimot ikke noe vi skal tåle, forsvare, ignorere eller forstå.

Jeg vet at prinsippene ovenfor har blitt repetert i det uendelige i kommentarfeltet under Ulsteins artikkel i Dagsavisen men jeg tror det er best at alle som kan roper ut dette så høyt de kan så lenge det er nødvendig. Og prinsippene gjelder selv om forskningen Ulstein har skrevet av hadde hatt synderlig verdi.

Heldigvis forstår alle gjennomsnittlig “gode” mennesker dette helt av seg selv.

Men jeg tenker litt på hvor lenge Ulstein har kikket ned i sin personlige avgrunn før denne artikkelen lot seg skrive.

Til glede for dere ludditter som har sittet og trykket under en sten siden i fjor, så skal jeg ta meg tid og digitalt blekk til å forklare hva en Wii er.

Wii er et spillkonsoll fra Nintendo (kjent for sine italienske rørleggere). De fleste slike maskiner lar deg styre spillene via en håndkontroll med opptil flere knapper som ustanselig må trykkes på. Så langt har nyskapningenene på dette feltet begrenset seg til at håndkontrolleren rister litt når noe fryktelig skjer med ditt temporære alter ego på skjermen. Konsollspilling har derfor med rette (og med få untak) vært noe som primært har slitt sofatrekket ditt. Virkelig dedikerte spillere har stått i fare for å gro sammen med sittegruppen foran tv’n. Ei så med Wii..
En eller annen ubesunget helt hos Nintendos designteam må i løpet av den tradisjonelle pubrunden japanere har etter arbeidstid ha drukket og karaoket seg frem til at akselerometer innebygd i håndkontrolleren er en glimrende ide. Da vet spillet hva spilleren gjør med hendene sine og hvor hurtigt.

I praksis betyr dette at når du skal spille tennis på Wii så står du fremme på gulvet, hånkontrollen solid festet til hånden og slår løs på virtuelle baller. Hvis man skal bokse, bowle, fekte eller snu pannekaker i luften (nei, jeg tøyser ikke…….ja, japanere er rare) må man finen seg i å gjøre de respektive bevegelsene.
Minimalt med knappetrykking finner sted noe som gjør at alle aldre og alle interessenivå for tv-spill kan finne noe underholdenede i dette.

Men man blir unektelig litt svett samt oppmerksom på muskler man ikke har tenkt på på lenge.

Kort sagt et paradigmeskifte fra et firma som er smartere en Sony.