Giri

Som oftest synes jeg ord som “paradigmeskifte” helst hører hjemme hos Dilbert, men akkurat nå skal jeg gjøre et unntak.Den høyverdige og jeg har nemlig en Nintendo Wii sittende under tv’n. Jeg syntes jo konseptet hørtes mer enn lovende ut før den hvite boksen ble kjøpt inn, men realiteten skulle vise seg å være et forbruksmessig høydepunkt.

Til glede for dere ludditter som har sittet og trykket under en sten siden i fjor, så skal jeg ta meg tid og digitalt blekk til å forklare hva en Wii er.

Wii er et spillkonsoll fra Nintendo (kjent for sine italienske rørleggere). De fleste slike maskiner lar deg styre spillene via en håndkontroll med opptil flere knapper som ustanselig må trykkes på. Så langt har nyskapningenene på dette feltet begrenset seg til at håndkontrolleren rister litt når noe fryktelig skjer med ditt temporære alter ego på skjermen. Konsollspilling har derfor med rette (og med få untak) vært noe som primært har slitt sofatrekket ditt. Virkelig dedikerte spillere har stått i fare for å gro sammen med sittegruppen foran tv’n. Ei så med Wii..
En eller annen ubesunget helt hos Nintendos designteam må i løpet av den tradisjonelle pubrunden japanere har etter arbeidstid ha drukket og karaoket seg frem til at akselerometer innebygd i håndkontrolleren er en glimrende ide. Da vet spillet hva spilleren gjør med hendene sine og hvor hurtigt.

I praksis betyr dette at når du skal spille tennis på Wii så står du fremme på gulvet, hånkontrollen solid festet til hånden og slår løs på virtuelle baller. Hvis man skal bokse, bowle, fekte eller snu pannekaker i luften (nei, jeg tøyser ikke…….ja, japanere er rare) må man finen seg i å gjøre de respektive bevegelsene.
Minimalt med knappetrykking finner sted noe som gjør at alle aldre og alle interessenivå for tv-spill kan finne noe underholdenede i dette.

Men man blir unektelig litt svett samt oppmerksom på muskler man ikke har tenkt på på lenge.

Kort sagt et paradigmeskifte fra et firma som er smartere en Sony.