Giri

Scribefire er en blog-plugin for Firefox

Jeg har lastet ned MarsEdit og dette er en liten test.

Man håper det går bra

På jobben har vi datadingser fått en hver av disse.

Så teknisk sett er vi nå Macbrukere. Og sant nok vi føler oss litt mer artistiske, kretaive og cafékompatible allerede. Vi øver oss på å komme med harde personanngrep og treffsikre kroppslydimitasjoner som svar på alle tilløp til utilstrekkelig lovprising av det hellige eple og profeten Jobs. Amen.
Muligvis er ikke det over helt sant, men det som er sant er at vi kjører et program som heter Parallels Desktop for Mac som lar oss kjøre de merkeligste operativsystemer inne i MacOSX. Dette er en glitrende ide som vi mener vil lette arbeidsdagen vår bortenfor menneskelig fatteevne. Dvs vi kan sette opp et utall virtuelle operativsystemer som reflekterer oppsett brukerne våre er belemret med.

For å veksle mellom de ulike windows (og snart Linux) -variantene bruker vi en funksjon som heter "Spaces" som er en matrise av virtuelle skjermer. Arbeidsdagen blir dermed fort en endeløs flipping i mellom ulike spaces som inneholder ulige operativsystemer. Det ser utrolig profft og effektivt ut.

Etter noen timer med denne måten åjobbe på så oppdager man urovekkende nok at man ikke lenger klarer å følge med på hvilket operativsystem man finner seg i. Linus Thorvalds spådom om at brukere i fremtiden blir OSblinde slår til med full forvirring. Det hele kuliminerer med at jeg blir mildt satt ut av at maskinen ikke slår seg av når jeg stenger av min virtuelle Windows XP maskin før jeg forlater kontoret.

I morgen skal jeg legge inn en virtuell Ubuntu, mulig at dette er vanedannende. Håper uansett at noen stopper meg før jeg i virtualiseringsrusen forsøker å stappe inn Amiga Workbench.

Som oftest synes jeg ord som "paradigmeskifte" helst hører hjemme hos Dilbert, men akkurat nå skal jeg gjøre et unntak.Den høyverdige og jeg har nemlig en Nintendo Wii sittende under tv'n. Jeg syntes jo konseptet hørtes mer enn lovende ut før den hvite boksen ble kjøpt inn, men realiteten skulle vise seg å være et forbruksmessig høydepunkt.

Til glede for dere ludditter som har sittet og trykket under en sten siden i fjor, så skal jeg ta meg tid og digitalt blekk til å forklare hva en Wii er. 

Wii er et spillkonsoll fra Nintendo (kjent for sine italienske rørleggere). De fleste slike maskiner lar deg styre spillene via en håndkontroll med opptil flere knapper som ustanselig må trykkes på. Så langt har nyskapningenene på dette feltet begrenset seg til at håndkontrolleren rister litt når noe fryktelig skjer med ditt temporære alter ego på skjermen. Konsollspilling har derfor med rette (og med få untak) vært noe som primært har slitt sofatrekket ditt. Virkelig dedikerte spillere har stått i fare for å gro sammen med sittegruppen foran tv'n. Ei så med Wii..
En eller annen ubesunget helt hos Nintendos designteam må i løpet av den tradisjonelle pubrunden japanere har etter arbeidstid ha drukket og karaoket seg frem til at akselerometer innebygd i håndkontrolleren er en glimrende ide. Da vet spillet hva spilleren gjør med hendene sine og hvor hurtigt.

I praksis betyr dette at når du skal spille tennis på Wii så står du fremme på gulvet, hånkontrollen solid festet til hånden og slår løs på virtuelle baller. Hvis man skal bokse, bowle, fekte eller snu pannekaker i luften (nei, jeg tøyser ikke…….ja, japanere er rare) må man finen seg i å gjøre de respektive bevegelsene.
Minimalt med knappetrykking finner sted noe som gjør at alle aldre og alle interessenivå for tv-spill kan finne noe underholdenede i dette.

Men man blir unektelig litt svett samt oppmerksom på muskler man ikke har tenkt på på lenge. 

 Kort sagt et paradigmeskifte fra et firma som er smartere en Sony.

"Someone says: "In fact if the other students or professors had have been armed they could have taken this guy down before he was able to kill so many people." I totally agree. Actually, possession of even more guns can help the US foster its environment of education. Such as: The junior students should only have the right to possess knives; but, as long as they pass their courses, they should be gradually introduced the right to carry heavier weapons. This will definitely introduce another incentive for the American kid to be as successful as possible. Such measures can be diversified by, for example, giving the school honour students charming weapons and ammunitions as awards. I can imagine the kids working too hard to earn a Magnum 9 mm. That will turn the gang teenagers to unimaginable nerds. However, the right to carry automatic weapons should be given to only the teachers and the school director. Actually, the schoold director should have the right to carry even heavier weapons like rocket launchers and hand grenades. It's a hard job to defend your school in such a country, after all."

-ertank (fra The Guardians sine debattsider)

Jeg kunne ha skrevet noe om dette men jeg føler at forfatteren staker ut den eneste farbare veien for Amerika her og at videre kommentarer er helt overflødige.

PS.

Det er mulig at man skal utvide planen til å gjelde amerikanske bilister. Belønningen her må da bli ymse pansrede og tyngt bestykkede militære kjøretøy. 

Merete sover nå og jeg tenke jeg kunne bruke søvnløsheten til noe.

Min hustru er mitt livs perpetuelle høydepunkt. En måneskinnsnatt som aldri ender. Takket være henne er jeg verdens absolutt mest vellykkede mann.

I 3 år har jeg nå vært velsignet med hennes nærvær. Jeg er ualminnelig fornøyd med at jeg kom meg ut av sengen 12. april for 3 år siden og infant meg på sentralstasjonen. Med meg hadde jeg ostesmørbrød og en thermos med te. Det kan uten mye omsvøp sies at jeg var noe anspent der jeg satt. Jeg tødde noe opp når hun ga meg en seksti minutters klem.

Jeg er ikke lenger fullt så bevrende anspent når jeg sitter et sted og venter på henne, men hennes ankomst er minst like mye sett frem til som da.
Vi drikker fremdeles te

Med andre ord jeg har fått meg Nintendo DS Lite. Andre menn får tøfler, slips og genser, jeg får en bærbar liten spillkonsoll.
Dette betyr at min hulde viv kjenner meg og vet hva jeg ønsker meg. Praktiske gaver kan man ønske seg av sine respektive foreldre
En psykeldelisk bieffekt av deenne gaven er at både jeg og den høyverdige nå har flyttet inn i samme virtuelle hus i en liten virtuell landsby befolket av undulater, katter og vaskebjørner. Vi har også et virtuelt huslån som vi betaler tilbake med bjeller… en av oss kan forklare dette nærmere ved leilighet. Akkurat nå er vi for opptatt med å samle skjell samt finne ut hvordan man fisker for å tjene bjeller til lånet. Merete har også donert fossiler til museet som ledes av en Ugle.  

Michael Johannes fikk også en repektabel mengde gaver denne julen. Han var selv mest intressert i å følge med tante Marthe når hun delte ut gavene men foreldrene vet å sette pris på mer klær og utstyr til lille rosin. Rosinen kan forøvrig med fordel sove litt mer for tiden.

Ellers er jeg ualminnelig godt fornøyd med julen (bortsett fra at jeg må jobbe i romjulen). 

Krapylet har funnet ut at å smile til mennesker han møter er en dundrende suksess. Dette har selvfølgelig ført til at han prøver ut dette nye på de fleste som krysser hans vei lenge nok til å oppnå blikkontakt i noen sekunder. Han er en tannløs, stort sett skallet liten mannsling som vanligvis har et ansiktsuttrykk som bringer tankene over til Haugtussenene (Rompnisser) fra Ronja røverdatter (”Varfor då då”, “Varfor gjör hon på detta viset”) bare med mer dobbelthake.

Men når han smiler forvinner det lett bekymrede blikket for å bli erstattet av lutter glede og gommer.

Hans hang til å smile har ikke nevneverdig skadd hans omdømme hos bestemorfraksjonen heller.

Hmm noe er galt med oppdateringen min….

nå har jeg slettet alle gamle filer men fremdeles blir det feil

Hah der fant jeg en fix

Jeg og den høyverdige har tenkt og funnet ut at tross alt så finnes det en verre sport Michael kan fatte interesse for enn fotball.

Orientering ville vært det ultimate marerittet. Å stå frysende regnet, midt ute i skauen for å spille entusiastisk de sekundene poden bruker på å løpe forbi oss (såfremt han ikke går seg bort da), vil være rimelig ulidelig. Ikke har vi klær til det heller og jeg er rimelig sikker på at tilgangen på trådløse nettverk vil være under enhver kritikk på slike arrangemeneter.
Dessuten er jeg sikker på at å snakke med entusiaster om orienteringsløp vil fremprovosere et behov for å avlive samtalepartnerne adskillig raskere enn en konversasjon om fotball vil  (40 sekunder ca).
Jeg sier som den høyverdige: Gi gutten en fiolin (og oss ørepropper til å begynne med) før idretten tar ham.